Her kommer nok en epost fra en friskmeldt og pass-eiende Bischoff i Ghana.
Livet er godt naar magen er bra. Jeg skulle oenske jeg kunne si at dette var et gammelt ordtak, men dessverre saa kan jeg ikke i farta komme paa noe gammelt ordtak som lyder slik. Det burde ihvertfall vaert det. For sant, ja det er det sannelig!!
Livet i Accra har den siste uka vaert preget av kaos i hodet og frustrasjon ettersom immigrasjonsmyndighetene har sitti paa passet mitt i nesten fire uker og jeg har tilbragt over ni timer paa en trestol i ventevaerelse der tre dager. Altsaa, ni timer til sammen. Men det var en trestol, og den var ikke behagelig for aa si det slik. Mandag var det greit nok; "it`s not ready yet, try again on wednesday". Aalreit tenker jeg. Det hadde kanskje ikke vaert noedvendig aa bruke to timer paa aa fortelle meg dette, men OK, la gaa, jeg proever igjen paa onsdag. Det som riktignok var veldig frustrerende var det at jeg reiste helt til British Airways sitt kontor for aa endre flybilletten min (over en time frem og tilbake i trafikken) etterpaa... og lur som jeg er tenkte jeg ikke paa at jeg faktisk trenger identifikasjon for aa kunne endre paa billetten, heh. Jadda,jadda. Med et frastjelt foererkort, et gjenglemt studentbevis og et pass som immigrasjonsmyndighetene holder igjen saa er det ikke bare bare aa skulle endre en flybillett! Bischoff presser seg inn i en bil til Nkrumah Circle paa onsdag morgen, med haap i oeynene og en storslaatt plan om hvordan dagen skal fortone seg; faa tilbake pass, endre billetter, kjoepe poteter. Joda.
Jeg kommer meg til immigrasjonen, faar beskjed om aa vente. En halvtime gaar, og de som jobber der har ikke flytta seg en millimeter. Tilsynelatende skjer ingenting. En time gaar og jeg blir ropt opp. "The problem is that we can`t find the key to the office where your passport is". Jeje. Jeg lurer paa naar i all verden de har lett etter noekkelen i det hele tatt, de har jo ikke forflytta seg fem centimeter siden foerste gang jeg snakka med dem. "But I don`t want you to go and come, so sit down and wait. I want you to have your passport today". Aalreit, jeg faar ihvertfall passet mitt idag. Jeg setter meg ned igjen full av forhaapninger, dog ikke like store forhaapninger som tidligere paa dagen. Tre timer gaar og jeg blir ropt opp; "I`m sorry. The person with the key is not at work today, you should come back tomorrow around two". Jess, effektive Ghana som har oversikten over hvem som er paa jobb! Jeg rusler slukrygget ut av det kjoelige ventevaerelset og ut i varmen. Jeg innser at billettene mine faar forbli uendret, saa potetene blir flyttet opp paa prioriteringslista. Jeg gaar den lille halvtimen for aa komme til naermeste sted jeg vet de har poteter, men i det jeg kommer dit ser jeg at potetene ikke er helt som de skal og dessuten er svindyre (2 cedi/10 kroner kiloen). Jeg bestemmer meg for aa droppe dem. Hva skjer; jeg drar og treffer de tre norske jentene og eva og drikker meg halvfull og proever aa glemme at alt gaar galt. Noen ganger ser man loesninger i et glass med oel.
Torsdag; Jeg drar paa jobb paa skolen, forteller Nana hva som har skjedd og han bestemmer seg for aa bli med meg til immigrasjonsmyndighetene. Denne gangen skal det virkelig gaa i orden! Vi avtaler at vi nekter aa forlate kontoret foer jeg har passet i haanda mi, og for aa gjoere en lang historie kort saa var det slik det gikk for seg. Etter aa ha blitt servert en historie om hva som har skjedd, en historie som foroevrig - mot alle odds - viste seg aa vaere sann, og tilbragt en og en halv time paa et ventevaerelse etter at de hadde stengt saa satt jeg jaggu meg med passet i haanda. En fornoeyd men sliten Bischoff ruslet ut av kontoret vel vitende om at han aldri maa forholde seg til dette igjen, og inni meg hoppa jeg som jeg gjorde etter at Ghana slo Nigeria (AGOGO!) mens jeg slo i himmelen med nevene. Utenpaa var jeg sliten, smilte, og ruslet med Nana til naermeste trotro mens vi forsoekte aa forstaa hva som faktisk hadde skjedd. Jeg sliter fremdeles med aa forstaa alt, men kort sagt var det gjort minst en feil paa hvert eneste steg som ble tatt i arbeidet med passet mitt.
Uansett! Jeg tenkte kanskje at jeg skulle ordne flybilletten min idag, men vel vitende om at noen har kastet en forbannelse over meg som gjoer at alt jeg planlegger aa gjoere gaar galt for tida, saa har jeg utsatt dette til neste uke. Naa sitter jeg paa en internettkafe sammen med Eva (her er det aircondition), og skal om en time til den lokals sportsbaren for aa hive innpaa en eller to oel foer turen gaar tilbake til Israel.
Jeg lever, og jeg gleder meg til aa reise til San Francisco neste torsdag!
Kojo Riis
Friday, April 4, 2008
Friday, March 28, 2008
Kokosnoetter
Det har gaatt skammelig lang tid siden sist gang jeg lot hoere fra meg, og selv om det til tider har foeltes naere saa har jeg ikke stryki med helt ennaa. Dagene i Israel, Accra, gaar unna, og jeg begynner aa naerme meg det punktet hvor livet paa skolen kan kalles drit kjedelig. Eksamensdager er like foran oss, og ungene bruker timene paa repetisjon og pugging. Dvs at Bischoff stort sett sitter under mandeltreet og kjeder seg og snakker med laererne om alt fra hvor haaploese kvinnfolk i ghana er til saapeserier (som foroevrig har en helt merkelig rolle i dagliglivet til folk her...) til den fantastiske landsbygda der livet og kulturen er slik den skal vaere. Igaar hadde vi et lyspunkt da det kom en kar for aa kjoepe ferske kokosnoetter av pastoren som eier kjoekkenet som skolen er i. Han klatret opp i treet, hugde ned en haug greiner for aa frigjoere plass til nye greiner, og begynte aa kutte ned kokosnoetter. Den brilliante Bischoff bidro med sitt intellekt da kokosnoettmannen mista macheten sin ned fra treet, og instruerte de lokale i hvordan man paa best mulig maate (les; det andre alternativet var aa kaste macheten 10 meter opp og haape at han klarte aa ta imot uten aa drepe seg selv). Jeg foelte meg som en tomatmannentreprenoer. Got it? I am an anthropologist.
Ellers har jeg lagt om dietten min litt om dagen, i et haap om at magen min vil sette pris paa aa konsumere noe annet enn fufu, kenke, banku og redred, og idag staar kjoettkaker og brun saus paa menyen, hehe. Det blir forhaapentligvis bedre for magen min, for slik ting staar til akkurat naa saa er det ikke mye naering som gaar inn i kroppen min for aa si det slik. Jeg foeler at kiloene bokstavelig talt renner baade ut og av meg.
Faglig sett, for de som maatte interessere seg, saa har jeg ikke mye aa si akkurat naa. Jeg har truffet en liten vegg og stanger stanger stanger. Her om dagen moette jeg to geiter som lekesloss paa gata. Jeg foelte meg litt som den vesle geita som tapte og loep sin vei. Men jeg roemmer ikke helt ennaa. Eller. Jeg reiser til San Francisco om 13 dager for aa ta meg en velfortjent ferie for aa besoeke Petter og Kristian der i to uker, men jeg drar derifra og tilbake til Accra den 24. april. Saa jeg roemmer ikke. Jeg bare gjemmer hodet i sanda for en periode, og kanskje den lille moerketida kan gi meg noen tanker og ideer og en motivasjon som vil gjoere ting enda bedre her naar jeg kommer tilbake!
Uansett. Jeg lever, dette er et hei fra en annen verden. Naa skal jeg ut i den roede sanden og dusje meg i stoev for jeg skal starte aa lage brun saus fra bunn av for foerste gang i mitt liv. Er det ikke ironisk. Det foerste gangen jeg lager brun saus i mitt liv er i et fattig omraade i utkanten av Accra. Hadde jeg joggu ikke trodd for et par aar siden. Da ville jeg vel trodd at jeg ville leve et langt liv og doe uten aa lage brun saus i det hele tatt.
Eirik
Ellers har jeg lagt om dietten min litt om dagen, i et haap om at magen min vil sette pris paa aa konsumere noe annet enn fufu, kenke, banku og redred, og idag staar kjoettkaker og brun saus paa menyen, hehe. Det blir forhaapentligvis bedre for magen min, for slik ting staar til akkurat naa saa er det ikke mye naering som gaar inn i kroppen min for aa si det slik. Jeg foeler at kiloene bokstavelig talt renner baade ut og av meg.
Faglig sett, for de som maatte interessere seg, saa har jeg ikke mye aa si akkurat naa. Jeg har truffet en liten vegg og stanger stanger stanger. Her om dagen moette jeg to geiter som lekesloss paa gata. Jeg foelte meg litt som den vesle geita som tapte og loep sin vei. Men jeg roemmer ikke helt ennaa. Eller. Jeg reiser til San Francisco om 13 dager for aa ta meg en velfortjent ferie for aa besoeke Petter og Kristian der i to uker, men jeg drar derifra og tilbake til Accra den 24. april. Saa jeg roemmer ikke. Jeg bare gjemmer hodet i sanda for en periode, og kanskje den lille moerketida kan gi meg noen tanker og ideer og en motivasjon som vil gjoere ting enda bedre her naar jeg kommer tilbake!
Uansett. Jeg lever, dette er et hei fra en annen verden. Naa skal jeg ut i den roede sanden og dusje meg i stoev for jeg skal starte aa lage brun saus fra bunn av for foerste gang i mitt liv. Er det ikke ironisk. Det foerste gangen jeg lager brun saus i mitt liv er i et fattig omraade i utkanten av Accra. Hadde jeg joggu ikke trodd for et par aar siden. Da ville jeg vel trodd at jeg ville leve et langt liv og doe uten aa lage brun saus i det hele tatt.
Eirik
Wednesday, March 5, 2008
Fra Lapaz til Chantan
Jeg er frisk igjen, og jeg er igang igjen. Jeg prøver og prøver, men til tider er ting mer et slit enn glede. Andre ganger er det mer glede enn slit. Jeg får ikke skrevet mye notater iom at dagene er lange og jeg må legge meg tidlig, men nå har jeg etter all sannsynlighet skaffet meg et nytt sted å bo som bare ligger 20 minutter ganger unna felten min. Stedet er Israel og byen er Accra. Spør meg ikke hvorfor, men folk er glade i internasjonale navn her. Jeg reiser fra Sakumono til Lapaz til Chantan til Israel. I Kaneshie ser jeg taxier til Russia, og i Eastern Region finner man både America og Germany. Uansett. Slik går dagene.
...
Mens vi sneik oss rundt hushjørnene, og gang på gang klarte å lure de halvmeter dype hullene i det man på lokalspråket kaller ”road”, sang knirkelydene fra gulvet som kirkeklokker før begravelser. Når bilen heller 40 grader mot venstre, og følelsen av å sitte i et gammelt fly i kraftig turbulens kommer kriblende, kikker jeg ned på den røde sanden som jeg til tider er helt sikker på at en gang kommer til å få æren av å bli min bane. Hullene i veien er store, men humpene er vesentlig større, og jeg kan med sikkerhet si at Trine Lise Hattestad ville elsket dette. Langs veien ser jeg betongvegger med innmurt knust glass (i mangel av piggtråd) og boder som stort sett selger mobilkreditt, stekt yams og plantain. Menneskene langs veien har tilsynelatende spilt Frogs til den store premien da de var yngre, og imponerer meg med sin utrolige evne til å smette unna det som måtte være av bevegende trafikk og dyr. ”Cleeaaaaaarwutuuh!” skriker ei tolv år gammel jente i et desperat forsøk på å tjene 5 pesewas (ca 20 øre) ved å selge en halvliter med renset vann, mens hun halvspringer etter en trotro som endelig har fått klarsignal til å kjøre videre. Jeg vinker henne til meg og strekker ut høyre hånd med en 5 pesewas-mynt mellom fingrene som hun bytter ut med en pose vann. Om hun får pengene selv, om de går til en korrupt seksuelt misbrukende politioffiser, eller om det er moren hennes som får dem, er høyst usikkert – det eneste man vet er at dersom hun ikke tjener pengene så blir tilværelsen hennes om mulig enda verre. ”Thank you” synger det ut av munnen hennes når hun får pengene sine, og det tar ikke mer enn tjue sekunder før man hører ”Cleeaaaaaarwutuuuh!” utenfor vinduet sitt fra en annen korthåret 10-åring i samme situasjon.
Noen hendelsesrike minutter senere utbryter Mate (som er den halvtullingen som henger ut av døra og gir signaler med hender og munn om hvor bilen kjører) at vi snart er ved First Bell – stedet jeg skal av. ”First Bell bus stop!”. Det forbauser meg hvordan man finner såkalte bus stop uansett hvor man beveger seg. Ikke forstår jeg hvordan i all verden en buss kan kjøre på denne veien, og om dét var et mysterie så er det om mulig enda mer mystisk hvordan man kan se at det i det hele tatt er et busstopp. Hver gang jeg skal av en trotro er jeg usikker på hvordan jeg skal signalisere – ”Skal jeg si bus stop? Skal jeg si junction? Eller skal jeg bare holde kjeft og vente til neste gang noen skal av og heller gå litt ekstra?”. En gang tidligere sa jeg at jeg skulle av på ”Bus stop” mens jeg pekte 100 meter frem. ”That is not a bus stop” er svaret jeg får. Hvordan i all verden er det mulig? Det er jo vitterlig tilsynelatende ikke noe mer ”bus stop” der jeg ville av enn det er 50 meter lenger frem i veien hvor det, ifølge Mate, faktisk var et busstopp? Jeg vil tro ”busstopp” er en kategori som ikke bestemmes av den fysiske utformingen av veien, men heller noe som oppstår på bakgrunn av tidligere erfaringer. Jeg slår meg til ro med at First Bell bus stop faktisk er et busstopp på riktig Ghanesisk vis, selv om det aldri kjører busser her og det står en sko-selger der i stedet for et buss-skilt, før jeg halvveis krangler meg ut av trotroen.
Vel ute av bilen rusler jeg rolig bortover i retning skiltet ”G.A.S. Medical Clinic” som peker i den samme retningen jeg skal. Jeg begynner å gå, og det tar ikke mer enn 15 sekunder før den første ”Good morning!” møter meg. Ei middelaldrende dame som eier en kiosk på hjørnet ved skiltet ønsker meg en god morgen og vinker, med sitt vanlige store smil vel på plass. En tidlig morgen forrige uke glemte jeg, til min enorme irritasjon, å ta med lommetørkle til å tørke svette og støv, så jeg investerte 25 pesewas i et slikt tørkle fra hennes butikk, og det er nok til å etablere en vennskapsrelasjon med noen her nede. I hvert fall når man selv er en Obruni/White man. Etter en kort utveksling av typen ”How are you?” ”Fine morning!” fortsetter jeg å rusle bortover på den røde sanden mellom de forskjellige bodene man ser overalt. Det er fremdeles relativt tidlig, og ikke alle har rukket å åpne butikkene sine. Noen tar morgenbadet sitt utenfor huse, andre koster bakken for søppel og blader, mens noen kommer tilbake fra en vannkilde med store gule vannkanner balanserende på hodet sitt. Jeg smiler og tenker at jeg er i en film. Verden er virkelig annerledes enn hjemme.
Halvveis til skolen møter jeg en av elevene i klassen min, og blir møtt av en svært høflig ”Good morning, Sir!”. Gutten strekker ut hånda og vil bære veska mi for meg. Jeg gir han veska, selv om jeg vet at jeg like godt kan bære den selv, men det er nå en gang slik det er nede her. Gutten tar veska mi og legger på sprang, og jeg ser han forsvinne blant bodene og menneskene foran meg. Uten veska mi, men med dagens avis sammenbrettet under armen, fortsetter jeg turen og passerer barneskolen som hører til ungdomsskolen jeg jobber på. Lyden av ungene er overdøvende, man klarer nesten ikke å høre seg selv tenke. Sang, latter, trommer og prating. Det er tydelig at skolen ikke har begynt ennå, og at ungene utnytter tiden til å leke og more seg. Jeg kommer rundt hjørnet av bygningen og noen av ungene ser meg. ”Obruni!!!!!” skriker de mens de vinker entusiastisk. I ”kantina” (som i realiteten er et bord der det vanligvis sitter 4-5 damer bak og selger litt mat, snacks og drikke til barna) står det flere unger og spiser, og tar seg knapt bryet med å snu seg for å kikke på meg slik alle andre gjør. Jeg vinker til dem, ønsker dem god morgen, og fortsetter inn en grå jernport med påskriften ”We sell water!” som leder til compounden der vi har vårt midlertidige klasserom. Familiene som bor i området er hyggelige, de ønsker meg velkommen uansett om de står i kun et håndkle og skal vaske seg, om de graver grøfter til et nytt bygg, eller om de vasker klær. Jeg sparker unna restene fra en kokosnøtt som ligger på bakken før jeg tar steget inn i ”skolegården” der jeg ser to av de andre lærerne. Den ene sitter godt plassert i sin hjemmesydde bukse og skjorte ved kateteret som står under mandeltreet, mens den andre er i klasserommet og synger salmer med elevene. Dagen er endelig i gang, jeg finner veska mi på kateteret i klasserommet, og går ut for å slå meg ned under treet sammen med Patrick.
...
Mens vi sneik oss rundt hushjørnene, og gang på gang klarte å lure de halvmeter dype hullene i det man på lokalspråket kaller ”road”, sang knirkelydene fra gulvet som kirkeklokker før begravelser. Når bilen heller 40 grader mot venstre, og følelsen av å sitte i et gammelt fly i kraftig turbulens kommer kriblende, kikker jeg ned på den røde sanden som jeg til tider er helt sikker på at en gang kommer til å få æren av å bli min bane. Hullene i veien er store, men humpene er vesentlig større, og jeg kan med sikkerhet si at Trine Lise Hattestad ville elsket dette. Langs veien ser jeg betongvegger med innmurt knust glass (i mangel av piggtråd) og boder som stort sett selger mobilkreditt, stekt yams og plantain. Menneskene langs veien har tilsynelatende spilt Frogs til den store premien da de var yngre, og imponerer meg med sin utrolige evne til å smette unna det som måtte være av bevegende trafikk og dyr. ”Cleeaaaaaarwutuuh!” skriker ei tolv år gammel jente i et desperat forsøk på å tjene 5 pesewas (ca 20 øre) ved å selge en halvliter med renset vann, mens hun halvspringer etter en trotro som endelig har fått klarsignal til å kjøre videre. Jeg vinker henne til meg og strekker ut høyre hånd med en 5 pesewas-mynt mellom fingrene som hun bytter ut med en pose vann. Om hun får pengene selv, om de går til en korrupt seksuelt misbrukende politioffiser, eller om det er moren hennes som får dem, er høyst usikkert – det eneste man vet er at dersom hun ikke tjener pengene så blir tilværelsen hennes om mulig enda verre. ”Thank you” synger det ut av munnen hennes når hun får pengene sine, og det tar ikke mer enn tjue sekunder før man hører ”Cleeaaaaaarwutuuuh!” utenfor vinduet sitt fra en annen korthåret 10-åring i samme situasjon.
Noen hendelsesrike minutter senere utbryter Mate (som er den halvtullingen som henger ut av døra og gir signaler med hender og munn om hvor bilen kjører) at vi snart er ved First Bell – stedet jeg skal av. ”First Bell bus stop!”. Det forbauser meg hvordan man finner såkalte bus stop uansett hvor man beveger seg. Ikke forstår jeg hvordan i all verden en buss kan kjøre på denne veien, og om dét var et mysterie så er det om mulig enda mer mystisk hvordan man kan se at det i det hele tatt er et busstopp. Hver gang jeg skal av en trotro er jeg usikker på hvordan jeg skal signalisere – ”Skal jeg si bus stop? Skal jeg si junction? Eller skal jeg bare holde kjeft og vente til neste gang noen skal av og heller gå litt ekstra?”. En gang tidligere sa jeg at jeg skulle av på ”Bus stop” mens jeg pekte 100 meter frem. ”That is not a bus stop” er svaret jeg får. Hvordan i all verden er det mulig? Det er jo vitterlig tilsynelatende ikke noe mer ”bus stop” der jeg ville av enn det er 50 meter lenger frem i veien hvor det, ifølge Mate, faktisk var et busstopp? Jeg vil tro ”busstopp” er en kategori som ikke bestemmes av den fysiske utformingen av veien, men heller noe som oppstår på bakgrunn av tidligere erfaringer. Jeg slår meg til ro med at First Bell bus stop faktisk er et busstopp på riktig Ghanesisk vis, selv om det aldri kjører busser her og det står en sko-selger der i stedet for et buss-skilt, før jeg halvveis krangler meg ut av trotroen.
Vel ute av bilen rusler jeg rolig bortover i retning skiltet ”G.A.S. Medical Clinic” som peker i den samme retningen jeg skal. Jeg begynner å gå, og det tar ikke mer enn 15 sekunder før den første ”Good morning!” møter meg. Ei middelaldrende dame som eier en kiosk på hjørnet ved skiltet ønsker meg en god morgen og vinker, med sitt vanlige store smil vel på plass. En tidlig morgen forrige uke glemte jeg, til min enorme irritasjon, å ta med lommetørkle til å tørke svette og støv, så jeg investerte 25 pesewas i et slikt tørkle fra hennes butikk, og det er nok til å etablere en vennskapsrelasjon med noen her nede. I hvert fall når man selv er en Obruni/White man. Etter en kort utveksling av typen ”How are you?” ”Fine morning!” fortsetter jeg å rusle bortover på den røde sanden mellom de forskjellige bodene man ser overalt. Det er fremdeles relativt tidlig, og ikke alle har rukket å åpne butikkene sine. Noen tar morgenbadet sitt utenfor huse, andre koster bakken for søppel og blader, mens noen kommer tilbake fra en vannkilde med store gule vannkanner balanserende på hodet sitt. Jeg smiler og tenker at jeg er i en film. Verden er virkelig annerledes enn hjemme.
Halvveis til skolen møter jeg en av elevene i klassen min, og blir møtt av en svært høflig ”Good morning, Sir!”. Gutten strekker ut hånda og vil bære veska mi for meg. Jeg gir han veska, selv om jeg vet at jeg like godt kan bære den selv, men det er nå en gang slik det er nede her. Gutten tar veska mi og legger på sprang, og jeg ser han forsvinne blant bodene og menneskene foran meg. Uten veska mi, men med dagens avis sammenbrettet under armen, fortsetter jeg turen og passerer barneskolen som hører til ungdomsskolen jeg jobber på. Lyden av ungene er overdøvende, man klarer nesten ikke å høre seg selv tenke. Sang, latter, trommer og prating. Det er tydelig at skolen ikke har begynt ennå, og at ungene utnytter tiden til å leke og more seg. Jeg kommer rundt hjørnet av bygningen og noen av ungene ser meg. ”Obruni!!!!!” skriker de mens de vinker entusiastisk. I ”kantina” (som i realiteten er et bord der det vanligvis sitter 4-5 damer bak og selger litt mat, snacks og drikke til barna) står det flere unger og spiser, og tar seg knapt bryet med å snu seg for å kikke på meg slik alle andre gjør. Jeg vinker til dem, ønsker dem god morgen, og fortsetter inn en grå jernport med påskriften ”We sell water!” som leder til compounden der vi har vårt midlertidige klasserom. Familiene som bor i området er hyggelige, de ønsker meg velkommen uansett om de står i kun et håndkle og skal vaske seg, om de graver grøfter til et nytt bygg, eller om de vasker klær. Jeg sparker unna restene fra en kokosnøtt som ligger på bakken før jeg tar steget inn i ”skolegården” der jeg ser to av de andre lærerne. Den ene sitter godt plassert i sin hjemmesydde bukse og skjorte ved kateteret som står under mandeltreet, mens den andre er i klasserommet og synger salmer med elevene. Dagen er endelig i gang, jeg finner veska mi på kateteret i klasserommet, og går ut for å slå meg ned under treet sammen med Patrick.
Monday, February 25, 2008
Jeg er en antropologistudent. Jeg bor ikke i en jordhytte.
Her kommer en lang post som er skrevet i kjedsomhetens navn en gang mellom to turer på toalettet mot slutten av forrige uke (torsdag). I ettertid kan jeg fortelle at jeg har fått malaria (noe som forklarer en uke med elendighet), og at jeg fikk gleden av å være med på en Coctail Reception med Erik Solheim (som forøvrig snakker morsom engelsk) der jeg fikk erfare at rike og bortskjemte ungdommer kan være ganske så irriterende. Når det er sagt, så var det fantastisk hyggelig tilstelning, og det er fascinerende å se den vanvittige kontrasten mellom et hotell som La Palm Beach Hotel og hvordan det faktisk er rundt omkring her nede. I det ene øyeblikket ser man en mann som går ned i kloakken for å hente seg et par brukte og ødelagte sandaler (men som likevel er bedre enn de han har), før man i neste øyeblikk bader i gratis vin og hører på folks frustrasjoner over underlaget på golfbanen i området.
Nuvel, nok om det. Her er det jeg tenkte å sende;
Noen dager føler jeg virkelig at ting her nede ikke er som det skal. Andre dager føler jeg at ting er helt perfekt. I det ene øyeblikket står jeg og ler av og med 13-åringen Kennedy som ikke kan fortelle meg hva "peace" er, før jeg like etterpå sitter halvt nedbrutt på et toalett og fortviler over at alt vannet som går rett gjennom kroppen min kunne blitt værende, mens vannet som skulle kommet gjennom krana heller skulle renne. Når jeg tenker tilbake på den siste halvannen måneden så lurer jeg på hva jeg egentlig har drevet med. Altså, jeg har bodd i Akropong i to uker, jeg flyttet hit, bodde på hostell i to uker, og nå har jeg tilbragt en drøy uke i Regimanuel Grey Estate i Sakumono. Såpass har til og med jeg fått med meg. Men hva mer?
Jeg har bodd tre forskjellige steder, jeg har møtt utallige tilfeldige spennende mennesker som både vil kjenne meg, selge meg ting, og vise meg ting. Jeg har intervjuet barn (som forøvrig stort sett sier "yes" til alt jeg spør om - selv om det ikke er et ja/nei spørsmål - samtaler forøvrig er det vanskelig å føre med dem), og jeg har sittet utallige timer under et mandeltre og diskutert konflikten i Bawku, voldelige nord-Ghanesere, manglende spare-kultur, og tradisjonelle ghanesiske spill sammen med de andre lærerene på skolen jeg jobber. I helgene har jeg stort sett vært sammen med andre europeere som bor i nærheten av Accra, jeg har hatt en tredagers turist-tur til Cape Coast, og jeg har vært gjennom den verste magasjauen til dags dato. Africa Cup of Nations snudde Ghana og alt i dette landet på hodet i tre uker, og jeg fikk gleden av å både se, delta og feire mesterskapet sammen med massevis av flotte mennesker. Godt og vel, det har vært noen innholdsrike uker, men hvordan i all verden skal man klare å få noe ut av dette?
Jeg forsøker å skrive notater, jeg forsøker å huske å holde antropolog-rollen min friskt i minne, og desperat forsøker jeg å se antropologien i det jeg foretar meg... men det er lett å glemme slikt når man ikke sitter med notatboka på fanget. Og det er vel ofte slik at hvis man anstrenger seg for mye så mister man målet ut av syne. Jeg lar meg fascinere, og man lar seg suge inn i diskusjoner, og da er det fort gjort at ens fokus forsvinner fra antropolog-bischoff til sosiale-bischoff. Utfordringen ligger vel i å klare å skape den sosiale antropolog-bischoffen. Det er vanskelig å være sosialt deltakende og i tillegg ta notater - kombinasjonen observatør og notatskriver fungerer betraktelig bedre. Og dessuten, hvordan i all verden skal man klare å notere alt man opplever som interessant? For min del har det vært en utfordring, og som oftest ender det slik det bruker å ende når jeg sitter med mer arbeid enn jeg klarer; Jeg blir apatisk og skriver ingenting. Eller, det er ikke helt riktig, jeg skriver det jeg husker når jeg kommer hjem, men i og med at jeg ikke har skribla ned noen ord mens ting foregikk så har jeg nok mistet massevis av verdifull data. Jeg leser i metodebøker at det er viktig å klare å skildre nøyaktig - å gjengi samtaler så riktig som mulig, å beskrive personer så detaljert som mulig, å dokumentere hendelsesforløp så rikt som mulig. Jeg spør; hvordan i all verden er det mulig å gjøre alt dette? Når alt kommer til alt så er jeg kun én person, med én penn og én bok, og det er jo en grense for hvor mye den ene personen kan skrive med den ene pennen i den ene boka. Av og til drømmer jeg at jeg kan sette virkeligheten på pause, slik at jeg kan ta meg tiden til å tegne, skrive, fortelle og skildre. Men det blir mangelfullt når jeg ikke kan reise til drømmeland og gjøre nettopp dette. Jeg noterer det jeg føler kan være relevant og viktig (til tross for alle rådene om å også skrive ned alt som ikke virker relevant og viktig, ettersom dette kan være avgjørende data når jeg får den nødvendige avstanden i ettertid), og hjemme på rommet mitt utdyper jeg notatene mine på laptopen min. Det er enklest for meg. De som er så heldige og har observert meg skrive vet at jeg holder pennen på en merkelig måte, en måte som er slitsom i lengden og som legge begrensninger på tempoet. På laptopen går ting unna, jeg klarer, og orker, å utdype mer enn for hånd.
Bildet av den tradisjonelle antropologen er en fyr i tropehjelm som sitter under en palme med notatboka si og skriver, mens de innfødte springer rundt og danser, går på jakt, ofrer til gudene og ruser seg på heftig narkotika. Jeg sitter på et rom med laptopen på fanget, drikker en boks cola, og bruker et genialt stykke software (Journler) til å skrive notatene mine, mens jeg hører stemmene til andre nordmenn i rommet ved siden av. Palmene er her, så vel som de innfødte, men jeg sitter ikke under palmen og skriver. Ei heller sover jeg i ei jordhytte ved siden av den lokale høvdingen. Jeg føler at jeg ikke gjør en god antropologisk jobb når jeg bruker laptopen, men så spør jeg meg selv: "Hvorfor skal ikke vi også ta ibruk avansert teknologi?". Det er jo vitterlig en gang slik at laptopen faktisk gjør det å ta notater enklere og mindre tidkrevende. Når man gjør feltarbeid i en hektisk storby, man bruker 4 timer av dagen på å sitte i stillestående trafikk, man kommer hjem 15 timer etter at man stod opp, og man har ikke spist noe særlig med mat iløpet av dagen... da er det godt å bruke en halvtime på å skrive notater på en datamaskin, fremfor å bruke tre-fire timer på å skrive tilsvarende for hånd. Når jeg tenker på det på denne måten skjønner jeg at følelsen av å ikke være antropologisk nok er fullstendig ubegrunnet. Likevel, følelsen kommer kriblende tilbake når jeg ser på alle de blanke sidene i notatbøkene jeg kjøpte før jeg kom til felten og fikk erfare hvor nyttig en laptop kan være i en slik situasjon.
Forøvrig så begynner magen min å nærme seg tilnærmet normal tilstand, jeg flyr ikke frem og tilbake mellom seng og klosett lenger. Jeg kjenner det rykker, men det går over. I morgen skal jeg tilbake til skolen for første gang etter behagelig, morsom og hyggelig samfunnsfagtime på mandag, og ungene venter i spenning på hva jeg har pønsket ut som straffemetode på dem (ettersom jeg er prinsippfast og ikke slår dem). Jeg tror jeg faller i retning av at jeg skal tvinge de som ikke oppfører seg til å synge sanger for hele klassa. Eller, det vil si; Er det mye prat så krever jeg 10 sekunder komplett stillhet... den som bryter stillheten skal straffes. Bråker de unødvendig mye etter den første runden, så blir den neste runden 20 sekunder, osv. Skal se at vi blir sittende stille i flere minutter etter hvert gitt. Også blir det morsomt å høre dem synge.
Tut.
Nuvel, nok om det. Her er det jeg tenkte å sende;
Noen dager føler jeg virkelig at ting her nede ikke er som det skal. Andre dager føler jeg at ting er helt perfekt. I det ene øyeblikket står jeg og ler av og med 13-åringen Kennedy som ikke kan fortelle meg hva "peace" er, før jeg like etterpå sitter halvt nedbrutt på et toalett og fortviler over at alt vannet som går rett gjennom kroppen min kunne blitt værende, mens vannet som skulle kommet gjennom krana heller skulle renne. Når jeg tenker tilbake på den siste halvannen måneden så lurer jeg på hva jeg egentlig har drevet med. Altså, jeg har bodd i Akropong i to uker, jeg flyttet hit, bodde på hostell i to uker, og nå har jeg tilbragt en drøy uke i Regimanuel Grey Estate i Sakumono. Såpass har til og med jeg fått med meg. Men hva mer?
Jeg har bodd tre forskjellige steder, jeg har møtt utallige tilfeldige spennende mennesker som både vil kjenne meg, selge meg ting, og vise meg ting. Jeg har intervjuet barn (som forøvrig stort sett sier "yes" til alt jeg spør om - selv om det ikke er et ja/nei spørsmål - samtaler forøvrig er det vanskelig å føre med dem), og jeg har sittet utallige timer under et mandeltre og diskutert konflikten i Bawku, voldelige nord-Ghanesere, manglende spare-kultur, og tradisjonelle ghanesiske spill sammen med de andre lærerene på skolen jeg jobber. I helgene har jeg stort sett vært sammen med andre europeere som bor i nærheten av Accra, jeg har hatt en tredagers turist-tur til Cape Coast, og jeg har vært gjennom den verste magasjauen til dags dato. Africa Cup of Nations snudde Ghana og alt i dette landet på hodet i tre uker, og jeg fikk gleden av å både se, delta og feire mesterskapet sammen med massevis av flotte mennesker. Godt og vel, det har vært noen innholdsrike uker, men hvordan i all verden skal man klare å få noe ut av dette?
Jeg forsøker å skrive notater, jeg forsøker å huske å holde antropolog-rollen min friskt i minne, og desperat forsøker jeg å se antropologien i det jeg foretar meg... men det er lett å glemme slikt når man ikke sitter med notatboka på fanget. Og det er vel ofte slik at hvis man anstrenger seg for mye så mister man målet ut av syne. Jeg lar meg fascinere, og man lar seg suge inn i diskusjoner, og da er det fort gjort at ens fokus forsvinner fra antropolog-bischoff til sosiale-bischoff. Utfordringen ligger vel i å klare å skape den sosiale antropolog-bischoffen. Det er vanskelig å være sosialt deltakende og i tillegg ta notater - kombinasjonen observatør og notatskriver fungerer betraktelig bedre. Og dessuten, hvordan i all verden skal man klare å notere alt man opplever som interessant? For min del har det vært en utfordring, og som oftest ender det slik det bruker å ende når jeg sitter med mer arbeid enn jeg klarer; Jeg blir apatisk og skriver ingenting. Eller, det er ikke helt riktig, jeg skriver det jeg husker når jeg kommer hjem, men i og med at jeg ikke har skribla ned noen ord mens ting foregikk så har jeg nok mistet massevis av verdifull data. Jeg leser i metodebøker at det er viktig å klare å skildre nøyaktig - å gjengi samtaler så riktig som mulig, å beskrive personer så detaljert som mulig, å dokumentere hendelsesforløp så rikt som mulig. Jeg spør; hvordan i all verden er det mulig å gjøre alt dette? Når alt kommer til alt så er jeg kun én person, med én penn og én bok, og det er jo en grense for hvor mye den ene personen kan skrive med den ene pennen i den ene boka. Av og til drømmer jeg at jeg kan sette virkeligheten på pause, slik at jeg kan ta meg tiden til å tegne, skrive, fortelle og skildre. Men det blir mangelfullt når jeg ikke kan reise til drømmeland og gjøre nettopp dette. Jeg noterer det jeg føler kan være relevant og viktig (til tross for alle rådene om å også skrive ned alt som ikke virker relevant og viktig, ettersom dette kan være avgjørende data når jeg får den nødvendige avstanden i ettertid), og hjemme på rommet mitt utdyper jeg notatene mine på laptopen min. Det er enklest for meg. De som er så heldige og har observert meg skrive vet at jeg holder pennen på en merkelig måte, en måte som er slitsom i lengden og som legge begrensninger på tempoet. På laptopen går ting unna, jeg klarer, og orker, å utdype mer enn for hånd.
Bildet av den tradisjonelle antropologen er en fyr i tropehjelm som sitter under en palme med notatboka si og skriver, mens de innfødte springer rundt og danser, går på jakt, ofrer til gudene og ruser seg på heftig narkotika. Jeg sitter på et rom med laptopen på fanget, drikker en boks cola, og bruker et genialt stykke software (Journler) til å skrive notatene mine, mens jeg hører stemmene til andre nordmenn i rommet ved siden av. Palmene er her, så vel som de innfødte, men jeg sitter ikke under palmen og skriver. Ei heller sover jeg i ei jordhytte ved siden av den lokale høvdingen. Jeg føler at jeg ikke gjør en god antropologisk jobb når jeg bruker laptopen, men så spør jeg meg selv: "Hvorfor skal ikke vi også ta ibruk avansert teknologi?". Det er jo vitterlig en gang slik at laptopen faktisk gjør det å ta notater enklere og mindre tidkrevende. Når man gjør feltarbeid i en hektisk storby, man bruker 4 timer av dagen på å sitte i stillestående trafikk, man kommer hjem 15 timer etter at man stod opp, og man har ikke spist noe særlig med mat iløpet av dagen... da er det godt å bruke en halvtime på å skrive notater på en datamaskin, fremfor å bruke tre-fire timer på å skrive tilsvarende for hånd. Når jeg tenker på det på denne måten skjønner jeg at følelsen av å ikke være antropologisk nok er fullstendig ubegrunnet. Likevel, følelsen kommer kriblende tilbake når jeg ser på alle de blanke sidene i notatbøkene jeg kjøpte før jeg kom til felten og fikk erfare hvor nyttig en laptop kan være i en slik situasjon.
Forøvrig så begynner magen min å nærme seg tilnærmet normal tilstand, jeg flyr ikke frem og tilbake mellom seng og klosett lenger. Jeg kjenner det rykker, men det går over. I morgen skal jeg tilbake til skolen for første gang etter behagelig, morsom og hyggelig samfunnsfagtime på mandag, og ungene venter i spenning på hva jeg har pønsket ut som straffemetode på dem (ettersom jeg er prinsippfast og ikke slår dem). Jeg tror jeg faller i retning av at jeg skal tvinge de som ikke oppfører seg til å synge sanger for hele klassa. Eller, det vil si; Er det mye prat så krever jeg 10 sekunder komplett stillhet... den som bryter stillheten skal straffes. Bråker de unødvendig mye etter den første runden, så blir den neste runden 20 sekunder, osv. Skal se at vi blir sittende stille i flere minutter etter hvert gitt. Også blir det morsomt å høre dem synge.
Tut.
Sunday, February 17, 2008
Frivillig? Trotro, jeg er tynn og slank og faar plass i alle biler uansett hvor mange folk det allerede er i den... lissom.
Jeg er glad for at jeg er 150 hoey og har kjempekorte bein. Jeg er glad for at rumpa mi er 30 cm brei. Jeg er glad for at jeg er vant til aa sitte fem i bredden i en minibuss. Jeg elsker aa kjoere trotro i mange timer.
Nyhet nyhet. Jeg har flyttet inn i et hus sammen med tre andre studenter. Nyhet nyhet. Jeg har lyst til aa flytte etter en uke i huset, hvorav 3 av dagene har blitt tilbragt i Cape Coast. Det slaar ned som en bombe at jeg maa snu litt paa ting, det har aldri skjedd foer. Jeg er glad jeg vanligvis er en slik person som ikke maa endre planer og bosted annahver uke. Jeg er saa umaatelig glad for at jeg ikke er en person som roter bort ting som VISA-kort naar man er i utlandet. Det foeles veldig godt naar alt gaar den rette vegen.
Dagene gaar relativt fort unna, og de blir stadig mer og mer morsomme. Foer var det slit aa staa opp kl 06 for aa komme meg paa jobb til 08. Jeg er lur, flytter inn i et hus jeg ikke har sett foer og som det viser seg at ligger i et rikmannsstroek bak laaste porter (sjakktrekk, bischoff, sjakktrekk... naa blir jeg ihvertfall kjent med folk), og paafoerer meg den gode avhengigheten av aa maatte staa opp kl 04.45 for aa rekke toget inn til accra for aa komme meg paa jobb innen rimelig tid. Ogsaa er det jo helt supert at toget ikke gaar tilbake fra Accra foer kl 18 paa ettermiddag, slik har jeg jo massevis av tid til aa vase rundt uten maal og mening paa togstasjonen og trotro stasjoner. Det er bra at jeg kommer meg hjem til mellom sju og aatte, fordi da rekker jeg akkurat aa sette meg ned aa skrive feltnotater og ting og tang en stund foer jeg maa legge meg i ni-ti-tida for aa komme meg opp igjen dagen etter. Som oftest er jeg saapass heldig at jeg rekker aa klemme i meg litt mat foer jeg sovner ogsaa! Livet er herlig!
Saann bortsett fra det saa gaar dagene faktisk relativt fort og greit unna. Jeg var helt oedelagt etter fire dager med rytmen som er beskrevet over, og reiste til Cape Coast for aa ta en liten pustepause i helga. Det gjorde seg. Jeg har vaert i Kakum nasjonalpark og drista meg utpaa hengebruer som gaar 40 meter over bakken, og jeg har gaatt gjennom the door of no return i osu castle der slavene ble sendt ut til baatene som fraktet de videre til andre steder i verden. Jeg har faatt meg nok en rastafari kompis i kokrobite, jeg har faatt en ny bestevenn i rektoren paa skolen hvor Linnea (den ene frivillige som jobber utenfor swedru - hun jeg var med til cape coast naar de to andre som skulle bli med ombestemte seg i siste liten) jobber, og har moett en skuespiller fra Toensberg. Det er ikke maate paa. Det foeltes godt aa vaere skikkelig turist i to-tre dager.
Naa sitter jeg paa internettkafe og venter paa toget hjem. Imorra er det tilbake til skolen og fortsette undervisninga i samfunnsvitenskap, imorra staar Sagrenti Wars paa planen. Det blir stas. Jeg blir litt forvirret over min egen rolle til tider. Er jeg en frivillig eller er jeg en student? Skal jeg bry meg mest om meg selv og mitt, eller skal jeg legge mer arbeid i aa hjelpe til med etableringen av skolen jeg er paa? Jeg vil jo gjerne bidra, jeg har jo lyst til aa hjelpe til med f.eks. litt lobbyvirksomhet for aa skaffe til veie litt midler saa vi kanskje faar bygd vegger til klasserommet iloepet av vaaren? Jeg har jo litt interesse i at skoleungene skal ha tilgang til skoleboeker? Men igjen saa gaar jo det paa bekostning av andre ting, og det gjoer at jeg faar en helt annen rolle her. Kanskje. Huttetu, jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene hen.
Jeje. Naa skal jeg kjoepe meg grilla geit, namnam.
God dag!
Bisch
Nyhet nyhet. Jeg har flyttet inn i et hus sammen med tre andre studenter. Nyhet nyhet. Jeg har lyst til aa flytte etter en uke i huset, hvorav 3 av dagene har blitt tilbragt i Cape Coast. Det slaar ned som en bombe at jeg maa snu litt paa ting, det har aldri skjedd foer. Jeg er glad jeg vanligvis er en slik person som ikke maa endre planer og bosted annahver uke. Jeg er saa umaatelig glad for at jeg ikke er en person som roter bort ting som VISA-kort naar man er i utlandet. Det foeles veldig godt naar alt gaar den rette vegen.
Dagene gaar relativt fort unna, og de blir stadig mer og mer morsomme. Foer var det slit aa staa opp kl 06 for aa komme meg paa jobb til 08. Jeg er lur, flytter inn i et hus jeg ikke har sett foer og som det viser seg at ligger i et rikmannsstroek bak laaste porter (sjakktrekk, bischoff, sjakktrekk... naa blir jeg ihvertfall kjent med folk), og paafoerer meg den gode avhengigheten av aa maatte staa opp kl 04.45 for aa rekke toget inn til accra for aa komme meg paa jobb innen rimelig tid. Ogsaa er det jo helt supert at toget ikke gaar tilbake fra Accra foer kl 18 paa ettermiddag, slik har jeg jo massevis av tid til aa vase rundt uten maal og mening paa togstasjonen og trotro stasjoner. Det er bra at jeg kommer meg hjem til mellom sju og aatte, fordi da rekker jeg akkurat aa sette meg ned aa skrive feltnotater og ting og tang en stund foer jeg maa legge meg i ni-ti-tida for aa komme meg opp igjen dagen etter. Som oftest er jeg saapass heldig at jeg rekker aa klemme i meg litt mat foer jeg sovner ogsaa! Livet er herlig!
Saann bortsett fra det saa gaar dagene faktisk relativt fort og greit unna. Jeg var helt oedelagt etter fire dager med rytmen som er beskrevet over, og reiste til Cape Coast for aa ta en liten pustepause i helga. Det gjorde seg. Jeg har vaert i Kakum nasjonalpark og drista meg utpaa hengebruer som gaar 40 meter over bakken, og jeg har gaatt gjennom the door of no return i osu castle der slavene ble sendt ut til baatene som fraktet de videre til andre steder i verden. Jeg har faatt meg nok en rastafari kompis i kokrobite, jeg har faatt en ny bestevenn i rektoren paa skolen hvor Linnea (den ene frivillige som jobber utenfor swedru - hun jeg var med til cape coast naar de to andre som skulle bli med ombestemte seg i siste liten) jobber, og har moett en skuespiller fra Toensberg. Det er ikke maate paa. Det foeltes godt aa vaere skikkelig turist i to-tre dager.
Naa sitter jeg paa internettkafe og venter paa toget hjem. Imorra er det tilbake til skolen og fortsette undervisninga i samfunnsvitenskap, imorra staar Sagrenti Wars paa planen. Det blir stas. Jeg blir litt forvirret over min egen rolle til tider. Er jeg en frivillig eller er jeg en student? Skal jeg bry meg mest om meg selv og mitt, eller skal jeg legge mer arbeid i aa hjelpe til med etableringen av skolen jeg er paa? Jeg vil jo gjerne bidra, jeg har jo lyst til aa hjelpe til med f.eks. litt lobbyvirksomhet for aa skaffe til veie litt midler saa vi kanskje faar bygd vegger til klasserommet iloepet av vaaren? Jeg har jo litt interesse i at skoleungene skal ha tilgang til skoleboeker? Men igjen saa gaar jo det paa bekostning av andre ting, og det gjoer at jeg faar en helt annen rolle her. Kanskje. Huttetu, jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene hen.
Jeje. Naa skal jeg kjoepe meg grilla geit, namnam.
God dag!
Bisch
Sunday, February 10, 2008
Strandloeva
Dagene gaar og plutselig er det soendag. Den foerste uka mi paa skolen er gaatt, og jeg foeler meg nesten tilfreds med tingenes tilstand. De foerste dagene som laerer i skuret i Lapaz har vaert avslappende og interessante, til tross for noen litt intense hendelser som naer-doeden opplevelser med mandeltraer, unger som faar kjenne slagene av spanskroer, frastjelte fotballbilletter og at jeg - i gledesrus - glemte aa faa veksel for 10-cedi-seddelen min i baren etter Ghana-Nigeria kampen.
Helgene er ganske behagelige her, det er naa jeg foeler at jeg har litt fritid. Hverdagene gaar stort sett med paa aa komme meg opp av senga 05.30, komme seg i en tro-tro i 06.30 tida og reise fra Osu - Circle - Lapaz - Scorpion, vaere paa skolen frem til ca 15.00, bruke et par timer paa aa komme seg hjem, stikke og kjoepe seg litt mat, spise, skrive mer utfyllende notater, krype til koeys. I helgene opplever jeg det som kanskje er den stoerste fordelen ved aa bo paa hostell, og det er at det kommer en del andre frivillige inn til Accra for aa vaere her i helgen - mao har jeg noen aa slaa ihjel tid med naar jeg kjeder meg. Igaar var jeg paa stranda med Sara, Sylvia og Linnea (det finnes jo ikke mannlige frivillige rundt her jo...). Labadi Beach - fin strand, store boelger, ikke saa altfor mye folk, men en god del soeppel i vannet utpaa dagen. Fikk gleden av aa se slanger som gravde seg ned i sanda paa stranda og greier, det var ekkelt. Uansett, hvis jeg naa staar nesten naken foran et speil saa ser jeg ut som det oesteriske flagget. Roedt/hvitt/roedt. Det er fascinerende og deprimerende paa en gang. Tenke seg - naa ser jeg ut som det man faar paa fatet naar man bestiller "hummer" paa en hvilken som helst restaurant som serverer "hummer" ("" var kanskje unoedvendig, men naa vil jeg ikke fjerne det). Om ikke anna saa kan jeg begynne aa slaa tilbake paa de som skriker "obruni!!" etter meg, og paapeke at jeg slettes ikke er hvit, men heller roed!
Ellers humper og gaar dagene, og idag er det tida for finalen i afrikamesterskapet. Jeg gikk glipp av bronsefinalen igaar, og det er litt bittert iom at ghana spilte en av sine beste kamper i turneringa og grusa Elefantene 4-2 i myggstormen i Kumasi. Jeg var opptatt med aa spille trommer og se paa Kwame forsoeke aa demonstrere ulike danser fra Volta-regionen. Armer ut, hopp, klapp, strutt med baken, bukke, neie, snu seg omkring... osv osv. Det var stas, til tross for at Kwame var paapasselig med aa paapeke at "See, it is difficult for me to show because he is not perfect on the drums!" mens han pekte paa meg. Som om jeg ikke visste det! Uansett, idag baerer det ut til stadioen for aa overvaere finalen mellom Egypt og Kamerun sammen med Nana (som ogsaa jobber paa skolen). Det blir nok veldig spennende, men jeg er litt nervoes. Stemninga utenfor stadioen har, de gangene jeg har vaert der, vaert helt ufattelig slitsom, masete, morsom, skummel, intens og spennende. Jeg kan bare forestille meg hvordan det blir der idag... naa er riktignok ikke ghana i finalen, men likevel. Farger, mas, "Obruni!", "Clear water!!", "Tssss.... ticket?". Jeg gleder og gruer meg.
Jeje, jeg har ikke stort mer aa si enn at solkrem er farken saa vanskelig aa oppdrive her. Snart faar jeg et problem. Naar jeg ser ut som nesa til rudolf med solfaktor 30 (pour enfants!) saa kan jeg tenke meg hvem som kommer til aa se uit som en roed loeper hvis han ikke faar tak i no mer krem. Jeje. Lenge leve bukser og langerma skjorter!
Tudelu og sjalabais.
Helgene er ganske behagelige her, det er naa jeg foeler at jeg har litt fritid. Hverdagene gaar stort sett med paa aa komme meg opp av senga 05.30, komme seg i en tro-tro i 06.30 tida og reise fra Osu - Circle - Lapaz - Scorpion, vaere paa skolen frem til ca 15.00, bruke et par timer paa aa komme seg hjem, stikke og kjoepe seg litt mat, spise, skrive mer utfyllende notater, krype til koeys. I helgene opplever jeg det som kanskje er den stoerste fordelen ved aa bo paa hostell, og det er at det kommer en del andre frivillige inn til Accra for aa vaere her i helgen - mao har jeg noen aa slaa ihjel tid med naar jeg kjeder meg. Igaar var jeg paa stranda med Sara, Sylvia og Linnea (det finnes jo ikke mannlige frivillige rundt her jo...). Labadi Beach - fin strand, store boelger, ikke saa altfor mye folk, men en god del soeppel i vannet utpaa dagen. Fikk gleden av aa se slanger som gravde seg ned i sanda paa stranda og greier, det var ekkelt. Uansett, hvis jeg naa staar nesten naken foran et speil saa ser jeg ut som det oesteriske flagget. Roedt/hvitt/roedt. Det er fascinerende og deprimerende paa en gang. Tenke seg - naa ser jeg ut som det man faar paa fatet naar man bestiller "hummer" paa en hvilken som helst restaurant som serverer "hummer" ("" var kanskje unoedvendig, men naa vil jeg ikke fjerne det). Om ikke anna saa kan jeg begynne aa slaa tilbake paa de som skriker "obruni!!" etter meg, og paapeke at jeg slettes ikke er hvit, men heller roed!
Ellers humper og gaar dagene, og idag er det tida for finalen i afrikamesterskapet. Jeg gikk glipp av bronsefinalen igaar, og det er litt bittert iom at ghana spilte en av sine beste kamper i turneringa og grusa Elefantene 4-2 i myggstormen i Kumasi. Jeg var opptatt med aa spille trommer og se paa Kwame forsoeke aa demonstrere ulike danser fra Volta-regionen. Armer ut, hopp, klapp, strutt med baken, bukke, neie, snu seg omkring... osv osv. Det var stas, til tross for at Kwame var paapasselig med aa paapeke at "See, it is difficult for me to show because he is not perfect on the drums!" mens han pekte paa meg. Som om jeg ikke visste det! Uansett, idag baerer det ut til stadioen for aa overvaere finalen mellom Egypt og Kamerun sammen med Nana (som ogsaa jobber paa skolen). Det blir nok veldig spennende, men jeg er litt nervoes. Stemninga utenfor stadioen har, de gangene jeg har vaert der, vaert helt ufattelig slitsom, masete, morsom, skummel, intens og spennende. Jeg kan bare forestille meg hvordan det blir der idag... naa er riktignok ikke ghana i finalen, men likevel. Farger, mas, "Obruni!", "Clear water!!", "Tssss.... ticket?". Jeg gleder og gruer meg.
Jeje, jeg har ikke stort mer aa si enn at solkrem er farken saa vanskelig aa oppdrive her. Snart faar jeg et problem. Naar jeg ser ut som nesa til rudolf med solfaktor 30 (pour enfants!) saa kan jeg tenke meg hvem som kommer til aa se uit som en roed loeper hvis han ikke faar tak i no mer krem. Jeje. Lenge leve bukser og langerma skjorter!
Tudelu og sjalabais.
Tuesday, February 5, 2008
Nakne ghanesere og fotball
Dagene begynner aa rulle, og februar har saa langt minnet meg om et lite snoeskred i en liten akebakke. Kanskje ikke den mest overbevisende metaforen, men med tanke paa at jeg tidligere har forstaatt tilvaerelsen her som et handikappa dovendyr i kvikksand saa vil jeg paastaa at dette lille snoeskredet er ganske stort.
Soendag var den store dagen da Ghana skulle spille kvartfinale mot Nigeria, og Bischoff troppet i sin sedvanlige Ghanesiske stil opp utenfor stadioen i 10-tiden sammen med 5 andre for aa proeve aa skaffe seg billetter paa en alternativ maate. Etter tre liter svette, to liter vann, en del gange og med 13 fornaermede gateselger lagt bak seg saa befant vi oss i en situasjon der vi loep, sammen med 4 ghanesere, fra politiet og inn i en bakgaard der det stod en stakkar splitter naken og proevde aa i fred og ro ta seg et morgenbad. Da pengene var overlevert og vi hadde faatt billettene vaare kom vi oss fort unna naar ghaneserne begynte aa krangle og dytte hverandre. Needless to say, jeg skal droye det en stund til neste gang jeg skal kjoepe billetter til Ghana-Nigeria i kvartfinale CAN08 paa svarteboersen igjen... makan til stress! Skulle tro det var ulovlig!
Uansett, med billettene i orden og planene klare dro jeg tilbake til Osu for aa handle litt mat og spise lunsj sammen med Lina, Laura og Alice. Det gikk bra. Jeg gikk og kjoepte meg en ny telefon (en telefon der hoyttaleren faktisk fungerer!) og en ny shorts foer jeg ruslet til hostellet og hentet mitt fine store 5-kroners Ghana-flagg, ikledde meg Ghana-drakta mi med paaskriften Agogo paa ryggen (verdens beste ghanesiske spiller) og nummer ni paa brystet. Med en stappfull taxi forsvant vi ut av Osu og mot stadioen. Sirkuset var igang. Tuter, trompeter. Mennesker og dyr. Nigerianere og Ghanesere. Politi og forbrytere. Fufu og kenke. Pepsi og Guiness. Kaoset var komplett. Mindre komplett ble ikke kaoset da en liten tuter av en lokal kom og snappet billetten min ut av veska mi og la paa sprang. En lamslaatt Bischoff ble staande lettere paralysert og skjoente ikke hvorfor han ikke loep etter og skreik . I ettertid ser jeg at jeg rett og slett gikk strake vegen inn i kategorien "handlingslammet".
Lettere irritert gikk jeg den 30 minutter lange turen tilbake til Osu (gudamei saa svett a gitt...) for aa se kampen her paa Osu Food Court og ta meg en oel for aa roe meg ned. Dette var et "valg" jeg ikke angrer paa. Begynner med aa moete Quincy som sitter og ser paa ute, og jeg kjoeper meg en god og kald Star og slaar meg ned. Praten gaar og Nigeria scorer. Stillhet. Ett minutt paa overtid i foerste omgang scorer Essien med hodet via stanga og inn. Kaos. Jeg snur meg og ser ut paa gata der to stykk springer nakne rundt og feirer. Bartendere og servitoerer slipper alt de har og begynner aa loepe frem og tilbake i ekstase. Det var fullstendig tullette, man skulle tro de hadde vunnet, og ikke bare utlignet til 1-1!
Andre omgang begynner rolig, og temperaturen ble litt hoyere naar Mensah dro paa seg roedt korkt. Loepet var kjoert, og dette skulle bli for vanskelig for Ghana. Nigeria var tross alt av de stoerste favorittene til aa vinne hele mesterskapet, og Ghana var redusert til ti mann. Men slik ville ikke Junior Agogo ha det! 5 minutter foer slutt dunker han ballen inn i nettmaskene paa aapent maal fra fem meter. Den som trodde utligninga trigga kaotiske tilstander skulle faa stille spoersmaalstegn ved vurderingsevnene sine naa. Bischoff (ifoert Agogo-drakt!) hopper opp, skriker av glede, begynner aa veive med flagget sitt mens hans roper "Agogo! Agogo!!" og peker paa 9-tallet paa brystet. Jeg har aldri hoppa og hoia saa mye for et annet landslag foer, ei heller har jeg noen gang blitt ropt paa eller hoppa paa saa mange ganger av utlendinger foer. Jeg foelte meg som en konge der jeg stod i Agogo-drakta. Quincy tar haanda mi og sier "Come on! Lets go!". Haand i haand forlater vi lokalet og han moeter to venninner like utenfor. Jeg aner ugler i mosen og snur for aa fortsette feiringa... etter et par minutter kommer Quincy joggende; "Where did you go? Let`s go! I have to girlfriends and we`re going to the hotel!". Ba bing! Bischoff har naa for foerste gang i sitt 23 aar lange liv avvist to afrikanske prostituterte utenfor et utested i Accra som han ble tilbudt mens han gikk haand i haand med en Ghaneser ved tilnavn Quincy.
Jeg gikk med et stort smil hjem og naar jeg kom rundt hjoernet til gata jeg bor i saa jeg vakta paa hostellet komme loepende... i en diger kjeledress med ghanesiske farger og et gedigent flagg, i full spurt. Han ser meg og roper "Agogo!!!! A G O G O!" foer han hopper paa meg og gir meg den stoerste klemmen jeg har faatt paa lang tid! "Your key is on the desk in the guard room!! A G O G O !!!". Hysterisk. Joggu sa jeg sikkerhet, heh. Vel fremme paa hostellet fem minutter senere (etter aa ha sett alt fra bestemoedre til 2-aaringer til moedre med babyen sin paa ryggen danse i gata) moeter jeg flere av de ansatte oppe der som kaster seg paa Agogo boelgen. Det var ganske flotte greier.
Saann bortsett fra det har jeg begynt aa arbeide paa den minste ungdomsskolen jeg noen gang har vaert paa. Kontoret til laererne er en pult som staar under et mandeltre (et tre som mister saanne store mandelfrukter annahvert minutt og som jeg lever i intens frykt for at kommer til aa ta livet av meg etterhvert) og klasserommet er det gamle kjokkenet til den pensjonerte pastoren som laaner ut bakgaarden sin til skolen. Vi har 30 elever og er 5-6 laerere, saa laererdekninga er det ingenting aa si paa.
Naa foeler jeg at jeg har skrevet en halv novelle av klassen "kjempelang" saa jeg velger aa runde av her.
Haaper alle i Trondheim nyter dagene og at Dragvoll gjoer dem vel, og at dere andre paa felt har det knall, og at alle dere andre som ikke gaar under kategorien (jeg er visst glad i kategorier idag) dragvolling eller felt har det utsoekt!
Sjalabais.
Soendag var den store dagen da Ghana skulle spille kvartfinale mot Nigeria, og Bischoff troppet i sin sedvanlige Ghanesiske stil opp utenfor stadioen i 10-tiden sammen med 5 andre for aa proeve aa skaffe seg billetter paa en alternativ maate. Etter tre liter svette, to liter vann, en del gange og med 13 fornaermede gateselger lagt bak seg saa befant vi oss i en situasjon der vi loep, sammen med 4 ghanesere, fra politiet og inn i en bakgaard der det stod en stakkar splitter naken og proevde aa i fred og ro ta seg et morgenbad. Da pengene var overlevert og vi hadde faatt billettene vaare kom vi oss fort unna naar ghaneserne begynte aa krangle og dytte hverandre. Needless to say, jeg skal droye det en stund til neste gang jeg skal kjoepe billetter til Ghana-Nigeria i kvartfinale CAN08 paa svarteboersen igjen... makan til stress! Skulle tro det var ulovlig!
Uansett, med billettene i orden og planene klare dro jeg tilbake til Osu for aa handle litt mat og spise lunsj sammen med Lina, Laura og Alice. Det gikk bra. Jeg gikk og kjoepte meg en ny telefon (en telefon der hoyttaleren faktisk fungerer!) og en ny shorts foer jeg ruslet til hostellet og hentet mitt fine store 5-kroners Ghana-flagg, ikledde meg Ghana-drakta mi med paaskriften Agogo paa ryggen (verdens beste ghanesiske spiller) og nummer ni paa brystet. Med en stappfull taxi forsvant vi ut av Osu og mot stadioen. Sirkuset var igang. Tuter, trompeter. Mennesker og dyr. Nigerianere og Ghanesere. Politi og forbrytere. Fufu og kenke. Pepsi og Guiness. Kaoset var komplett. Mindre komplett ble ikke kaoset da en liten tuter av en lokal kom og snappet billetten min ut av veska mi og la paa sprang. En lamslaatt Bischoff ble staande lettere paralysert og skjoente ikke hvorfor han ikke loep etter og skreik . I ettertid ser jeg at jeg rett og slett gikk strake vegen inn i kategorien "handlingslammet".
Lettere irritert gikk jeg den 30 minutter lange turen tilbake til Osu (gudamei saa svett a gitt...) for aa se kampen her paa Osu Food Court og ta meg en oel for aa roe meg ned. Dette var et "valg" jeg ikke angrer paa. Begynner med aa moete Quincy som sitter og ser paa ute, og jeg kjoeper meg en god og kald Star og slaar meg ned. Praten gaar og Nigeria scorer. Stillhet. Ett minutt paa overtid i foerste omgang scorer Essien med hodet via stanga og inn. Kaos. Jeg snur meg og ser ut paa gata der to stykk springer nakne rundt og feirer. Bartendere og servitoerer slipper alt de har og begynner aa loepe frem og tilbake i ekstase. Det var fullstendig tullette, man skulle tro de hadde vunnet, og ikke bare utlignet til 1-1!
Andre omgang begynner rolig, og temperaturen ble litt hoyere naar Mensah dro paa seg roedt korkt. Loepet var kjoert, og dette skulle bli for vanskelig for Ghana. Nigeria var tross alt av de stoerste favorittene til aa vinne hele mesterskapet, og Ghana var redusert til ti mann. Men slik ville ikke Junior Agogo ha det! 5 minutter foer slutt dunker han ballen inn i nettmaskene paa aapent maal fra fem meter. Den som trodde utligninga trigga kaotiske tilstander skulle faa stille spoersmaalstegn ved vurderingsevnene sine naa. Bischoff (ifoert Agogo-drakt!) hopper opp, skriker av glede, begynner aa veive med flagget sitt mens hans roper "Agogo! Agogo!!" og peker paa 9-tallet paa brystet. Jeg har aldri hoppa og hoia saa mye for et annet landslag foer, ei heller har jeg noen gang blitt ropt paa eller hoppa paa saa mange ganger av utlendinger foer. Jeg foelte meg som en konge der jeg stod i Agogo-drakta. Quincy tar haanda mi og sier "Come on! Lets go!". Haand i haand forlater vi lokalet og han moeter to venninner like utenfor. Jeg aner ugler i mosen og snur for aa fortsette feiringa... etter et par minutter kommer Quincy joggende; "Where did you go? Let`s go! I have to girlfriends and we`re going to the hotel!". Ba bing! Bischoff har naa for foerste gang i sitt 23 aar lange liv avvist to afrikanske prostituterte utenfor et utested i Accra som han ble tilbudt mens han gikk haand i haand med en Ghaneser ved tilnavn Quincy.
Jeg gikk med et stort smil hjem og naar jeg kom rundt hjoernet til gata jeg bor i saa jeg vakta paa hostellet komme loepende... i en diger kjeledress med ghanesiske farger og et gedigent flagg, i full spurt. Han ser meg og roper "Agogo!!!! A G O G O!" foer han hopper paa meg og gir meg den stoerste klemmen jeg har faatt paa lang tid! "Your key is on the desk in the guard room!! A G O G O !!!". Hysterisk. Joggu sa jeg sikkerhet, heh. Vel fremme paa hostellet fem minutter senere (etter aa ha sett alt fra bestemoedre til 2-aaringer til moedre med babyen sin paa ryggen danse i gata) moeter jeg flere av de ansatte oppe der som kaster seg paa Agogo boelgen. Det var ganske flotte greier.
Saann bortsett fra det har jeg begynt aa arbeide paa den minste ungdomsskolen jeg noen gang har vaert paa. Kontoret til laererne er en pult som staar under et mandeltre (et tre som mister saanne store mandelfrukter annahvert minutt og som jeg lever i intens frykt for at kommer til aa ta livet av meg etterhvert) og klasserommet er det gamle kjokkenet til den pensjonerte pastoren som laaner ut bakgaarden sin til skolen. Vi har 30 elever og er 5-6 laerere, saa laererdekninga er det ingenting aa si paa.
Naa foeler jeg at jeg har skrevet en halv novelle av klassen "kjempelang" saa jeg velger aa runde av her.
Haaper alle i Trondheim nyter dagene og at Dragvoll gjoer dem vel, og at dere andre paa felt har det knall, og at alle dere andre som ikke gaar under kategorien (jeg er visst glad i kategorier idag) dragvolling eller felt har det utsoekt!
Sjalabais.
Subscribe to:
Posts (Atom)