Sagaen om det forsvunnede pass

Her kommer nok en epost fra en friskmeldt og pass-eiende Bischoff i Ghana.

Livet er godt naar magen er bra. Jeg skulle oenske jeg kunne si at dette var et gammelt ordtak, men dessverre saa kan jeg ikke i farta komme paa noe gammelt ordtak som lyder slik. Det burde ihvertfall vaert det. For sant, ja det er det sannelig!!

Livet i Accra har den siste uka vaert preget av kaos i hodet og frustrasjon ettersom immigrasjonsmyndighetene har sitti paa passet mitt i nesten fire uker og jeg har tilbragt over ni timer paa en trestol i ventevaerelse der tre dager. Altsaa, ni timer til sammen. Men det var en trestol, og den var ikke behagelig for aa si det slik. Mandag var det greit nok; "it`s not ready yet, try again on wednesday". Aalreit tenker jeg. Det hadde kanskje ikke vaert noedvendig aa bruke to timer paa aa fortelle meg dette, men OK, la gaa, jeg proever igjen paa onsdag. Det som riktignok var veldig frustrerende var det at jeg reiste helt til British Airways sitt kontor for aa endre flybilletten min (over en time frem og tilbake i trafikken) etterpaa... og lur som jeg er tenkte jeg ikke paa at jeg faktisk trenger identifikasjon for aa kunne endre paa billetten, heh. Jadda,jadda. Med et frastjelt foererkort, et gjenglemt studentbevis og et pass som immigrasjonsmyndighetene holder igjen saa er det ikke bare bare aa skulle endre en flybillett! Bischoff presser seg inn i en bil til Nkrumah Circle paa onsdag morgen, med haap i oeynene og en storslaatt plan om hvordan dagen skal fortone seg; faa tilbake pass, endre billetter, kjoepe poteter. Joda.

Jeg kommer meg til immigrasjonen, faar beskjed om aa vente. En halvtime gaar, og de som jobber der har ikke flytta seg en millimeter. Tilsynelatende skjer ingenting. En time gaar og jeg blir ropt opp. "The problem is that we can`t find the key to the office where your passport is". Jeje. Jeg lurer paa naar i all verden de har lett etter noekkelen i det hele tatt, de har jo ikke forflytta seg fem centimeter siden foerste gang jeg snakka med dem. "But I don`t want you to go and come, so sit down and wait. I want you to have your passport today". Aalreit, jeg faar ihvertfall passet mitt idag. Jeg setter meg ned igjen full av forhaapninger, dog ikke like store forhaapninger som tidligere paa dagen. Tre timer gaar og jeg blir ropt opp; "I`m sorry. The person with the key is not at work today, you should come back tomorrow around two". Jess, effektive Ghana som har oversikten over hvem som er paa jobb! Jeg rusler slukrygget ut av det kjoelige ventevaerelset og ut i varmen. Jeg innser at billettene mine faar forbli uendret, saa potetene blir flyttet opp paa prioriteringslista. Jeg gaar den lille halvtimen for aa komme til naermeste sted jeg vet de har poteter, men i det jeg kommer dit ser jeg at potetene ikke er helt som de skal og dessuten er svindyre (2 cedi/10 kroner kiloen). Jeg bestemmer meg for aa droppe dem. Hva skjer; jeg drar og treffer de tre norske jentene og eva og drikker meg halvfull og proever aa glemme at alt gaar galt. Noen ganger ser man loesninger i et glass med oel.

Torsdag; Jeg drar paa jobb paa skolen, forteller Nana hva som har skjedd og han bestemmer seg for aa bli med meg til immigrasjonsmyndighetene. Denne gangen skal det virkelig gaa i orden! Vi avtaler at vi nekter aa forlate kontoret foer jeg har passet i haanda mi, og for aa gjoere en lang historie kort saa var det slik det gikk for seg. Etter aa ha blitt servert en historie om hva som har skjedd, en historie som foroevrig - mot alle odds - viste seg aa vaere sann, og tilbragt en og en halv time paa et ventevaerelse etter at de hadde stengt saa satt jeg jaggu meg med passet i haanda. En fornoeyd men sliten Bischoff ruslet ut av kontoret vel vitende om at han aldri maa forholde seg til dette igjen, og inni meg hoppa jeg som jeg gjorde etter at Ghana slo Nigeria (AGOGO!) mens jeg slo i himmelen med nevene. Utenpaa var jeg sliten, smilte, og ruslet med Nana til naermeste trotro mens vi forsoekte aa forstaa hva som faktisk hadde skjedd. Jeg sliter fremdeles med aa forstaa alt, men kort sagt var det gjort minst en feil paa hvert eneste steg som ble tatt i arbeidet med passet mitt.

Uansett! Jeg tenkte kanskje at jeg skulle ordne flybilletten min idag, men vel vitende om at noen har kastet en forbannelse over meg som gjoer at alt jeg planlegger aa gjoere gaar galt for tida, saa har jeg utsatt dette til neste uke. Naa sitter jeg paa en internettkafe sammen med Eva (her er det aircondition), og skal om en time til den lokals sportsbaren for aa hive innpaa en eller to oel foer turen gaar tilbake til Israel.

Jeg lever, og jeg gleder meg til aa reise til San Francisco neste torsdag!

Kojo Riis