Fra Lapaz til Chantan

Jeg er frisk igjen, og jeg er igang igjen. Jeg prøver og prøver, men til tider er ting mer et slit enn glede. Andre ganger er det mer glede enn slit. Jeg får ikke skrevet mye notater iom at dagene er lange og jeg må legge meg tidlig, men nå har jeg etter all sannsynlighet skaffet meg et nytt sted å bo som bare ligger 20 minutter ganger unna felten min. Stedet er Israel og byen er Accra. Spør meg ikke hvorfor, men folk er glade i internasjonale navn her. Jeg reiser fra Sakumono til Lapaz til Chantan til Israel. I Kaneshie ser jeg taxier til Russia, og i Eastern Region finner man både America og Germany. Uansett. Slik går dagene.

...

Mens vi sneik oss rundt hushjørnene, og gang på gang klarte å lure de halvmeter dype hullene i det man på lokalspråket kaller ”road”, sang knirkelydene fra gulvet som kirkeklokker før begravelser. Når bilen heller 40 grader mot venstre, og følelsen av å sitte i et gammelt fly i kraftig turbulens kommer kriblende, kikker jeg ned på den røde sanden som jeg til tider er helt sikker på at en gang kommer til å få æren av å bli min bane. Hullene i veien er store, men humpene er vesentlig større, og jeg kan med sikkerhet si at Trine Lise Hattestad ville elsket dette. Langs veien ser jeg betongvegger med innmurt knust glass (i mangel av piggtråd) og boder som stort sett selger mobilkreditt, stekt yams og plantain. Menneskene langs veien har tilsynelatende spilt Frogs til den store premien da de var yngre, og imponerer meg med sin utrolige evne til å smette unna det som måtte være av bevegende trafikk og dyr. ”Cleeaaaaaarwutuuh!” skriker ei tolv år gammel jente i et desperat forsøk på å tjene 5 pesewas (ca 20 øre) ved å selge en halvliter med renset vann, mens hun halvspringer etter en trotro som endelig har fått klarsignal til å kjøre videre. Jeg vinker henne til meg og strekker ut høyre hånd med en 5 pesewas-mynt mellom fingrene som hun bytter ut med en pose vann. Om hun får pengene selv, om de går til en korrupt seksuelt misbrukende politioffiser, eller om det er moren hennes som får dem, er høyst usikkert – det eneste man vet er at dersom hun ikke tjener pengene så blir tilværelsen hennes om mulig enda verre. ”Thank you” synger det ut av munnen hennes når hun får pengene sine, og det tar ikke mer enn tjue sekunder før man hører ”Cleeaaaaaarwutuuuh!” utenfor vinduet sitt fra en annen korthåret 10-åring i samme situasjon.

Noen hendelsesrike minutter senere utbryter Mate (som er den halvtullingen som henger ut av døra og gir signaler med hender og munn om hvor bilen kjører) at vi snart er ved First Bell – stedet jeg skal av. ”First Bell bus stop!”. Det forbauser meg hvordan man finner såkalte bus stop uansett hvor man beveger seg. Ikke forstår jeg hvordan i all verden en buss kan kjøre på denne veien, og om dét var et mysterie så er det om mulig enda mer mystisk hvordan man kan se at det i det hele tatt er et busstopp. Hver gang jeg skal av en trotro er jeg usikker på hvordan jeg skal signalisere – ”Skal jeg si bus stop? Skal jeg si junction? Eller skal jeg bare holde kjeft og vente til neste gang noen skal av og heller gå litt ekstra?”. En gang tidligere sa jeg at jeg skulle av på ”Bus stop” mens jeg pekte 100 meter frem. ”That is not a bus stop” er svaret jeg får. Hvordan i all verden er det mulig? Det er jo vitterlig tilsynelatende ikke noe mer ”bus stop” der jeg ville av enn det er 50 meter lenger frem i veien hvor det, ifølge Mate, faktisk var et busstopp? Jeg vil tro ”busstopp” er en kategori som ikke bestemmes av den fysiske utformingen av veien, men heller noe som oppstår på bakgrunn av tidligere erfaringer. Jeg slår meg til ro med at First Bell bus stop faktisk er et busstopp på riktig Ghanesisk vis, selv om det aldri kjører busser her og det står en sko-selger der i stedet for et buss-skilt, før jeg halvveis krangler meg ut av trotroen.

Vel ute av bilen rusler jeg rolig bortover i retning skiltet ”G.A.S. Medical Clinic” som peker i den samme retningen jeg skal. Jeg begynner å gå, og det tar ikke mer enn 15 sekunder før den første ”Good morning!” møter meg. Ei middelaldrende dame som eier en kiosk på hjørnet ved skiltet ønsker meg en god morgen og vinker, med sitt vanlige store smil vel på plass. En tidlig morgen forrige uke glemte jeg, til min enorme irritasjon, å ta med lommetørkle til å tørke svette og støv, så jeg investerte 25 pesewas i et slikt tørkle fra hennes butikk, og det er nok til å etablere en vennskapsrelasjon med noen her nede. I hvert fall når man selv er en Obruni/White man. Etter en kort utveksling av typen ”How are you?” ”Fine morning!” fortsetter jeg å rusle bortover på den røde sanden mellom de forskjellige bodene man ser overalt. Det er fremdeles relativt tidlig, og ikke alle har rukket å åpne butikkene sine. Noen tar morgenbadet sitt utenfor huse, andre koster bakken for søppel og blader, mens noen kommer tilbake fra en vannkilde med store gule vannkanner balanserende på hodet sitt. Jeg smiler og tenker at jeg er i en film. Verden er virkelig annerledes enn hjemme.

Halvveis til skolen møter jeg en av elevene i klassen min, og blir møtt av en svært høflig ”Good morning, Sir!”. Gutten strekker ut hånda og vil bære veska mi for meg. Jeg gir han veska, selv om jeg vet at jeg like godt kan bære den selv, men det er nå en gang slik det er nede her. Gutten tar veska mi og legger på sprang, og jeg ser han forsvinne blant bodene og menneskene foran meg. Uten veska mi, men med dagens avis sammenbrettet under armen, fortsetter jeg turen og passerer barneskolen som hører til ungdomsskolen jeg jobber på. Lyden av ungene er overdøvende, man klarer nesten ikke å høre seg selv tenke. Sang, latter, trommer og prating. Det er tydelig at skolen ikke har begynt ennå, og at ungene utnytter tiden til å leke og more seg. Jeg kommer rundt hjørnet av bygningen og noen av ungene ser meg. ”Obruni!!!!!” skriker de mens de vinker entusiastisk. I ”kantina” (som i realiteten er et bord der det vanligvis sitter 4-5 damer bak og selger litt mat, snacks og drikke til barna) står det flere unger og spiser, og tar seg knapt bryet med å snu seg for å kikke på meg slik alle andre gjør. Jeg vinker til dem, ønsker dem god morgen, og fortsetter inn en grå jernport med påskriften ”We sell water!” som leder til compounden der vi har vårt midlertidige klasserom. Familiene som bor i området er hyggelige, de ønsker meg velkommen uansett om de står i kun et håndkle og skal vaske seg, om de graver grøfter til et nytt bygg, eller om de vasker klær. Jeg sparker unna restene fra en kokosnøtt som ligger på bakken før jeg tar steget inn i ”skolegården” der jeg ser to av de andre lærerne. Den ene sitter godt plassert i sin hjemmesydde bukse og skjorte ved kateteret som står under mandeltreet, mens den andre er i klasserommet og synger salmer med elevene. Dagen er endelig i gang, jeg finner veska mi på kateteret i klasserommet, og går ut for å slå meg ned under treet sammen med Patrick.