Jeg er en antropologistudent. Jeg bor ikke i en jordhytte.

Her kommer en lang post som er skrevet i kjedsomhetens navn en gang mellom to turer på toalettet mot slutten av forrige uke (torsdag). I ettertid kan jeg fortelle at jeg har fått malaria (noe som forklarer en uke med elendighet), og at jeg fikk gleden av å være med på en Coctail Reception med Erik Solheim (som forøvrig snakker morsom engelsk) der jeg fikk erfare at rike og bortskjemte ungdommer kan være ganske så irriterende. Når det er sagt, så var det fantastisk hyggelig tilstelning, og det er fascinerende å se den vanvittige kontrasten mellom et hotell som La Palm Beach Hotel og hvordan det faktisk er rundt omkring her nede. I det ene øyeblikket ser man en mann som går ned i kloakken for å hente seg et par brukte og ødelagte sandaler (men som likevel er bedre enn de han har), før man i neste øyeblikk bader i gratis vin og hører på folks frustrasjoner over underlaget på golfbanen i området.

Nuvel, nok om det. Her er det jeg tenkte å sende;

Noen dager føler jeg virkelig at ting her nede ikke er som det skal. Andre dager føler jeg at ting er helt perfekt. I det ene øyeblikket står jeg og ler av og med 13-åringen Kennedy som ikke kan fortelle meg hva "peace" er, før jeg like etterpå sitter halvt nedbrutt på et toalett og fortviler over at alt vannet som går rett gjennom kroppen min kunne blitt værende, mens vannet som skulle kommet gjennom krana heller skulle renne. Når jeg tenker tilbake på den siste halvannen måneden så lurer jeg på hva jeg egentlig har drevet med. Altså, jeg har bodd i Akropong i to uker, jeg flyttet hit, bodde på hostell i to uker, og nå har jeg tilbragt en drøy uke i Regimanuel Grey Estate i Sakumono. Såpass har til og med jeg fått med meg. Men hva mer?

Jeg har bodd tre forskjellige steder, jeg har møtt utallige tilfeldige spennende mennesker som både vil kjenne meg, selge meg ting, og vise meg ting. Jeg har intervjuet barn (som forøvrig stort sett sier "yes" til alt jeg spør om - selv om det ikke er et ja/nei spørsmål - samtaler forøvrig er det vanskelig å føre med dem), og jeg har sittet utallige timer under et mandeltre og diskutert konflikten i Bawku, voldelige nord-Ghanesere, manglende spare-kultur, og tradisjonelle ghanesiske spill sammen med de andre lærerene på skolen jeg jobber. I helgene har jeg stort sett vært sammen med andre europeere som bor i nærheten av Accra, jeg har hatt en tredagers turist-tur til Cape Coast, og jeg har vært gjennom den verste magasjauen til dags dato. Africa Cup of Nations snudde Ghana og alt i dette landet på hodet i tre uker, og jeg fikk gleden av å både se, delta og feire mesterskapet sammen med massevis av flotte mennesker. Godt og vel, det har vært noen innholdsrike uker, men hvordan i all verden skal man klare å få noe ut av dette?

Jeg forsøker å skrive notater, jeg forsøker å huske å holde antropolog-rollen min friskt i minne, og desperat forsøker jeg å se antropologien i det jeg foretar meg... men det er lett å glemme slikt når man ikke sitter med notatboka på fanget. Og det er vel ofte slik at hvis man anstrenger seg for mye så mister man målet ut av syne. Jeg lar meg fascinere, og man lar seg suge inn i diskusjoner, og da er det fort gjort at ens fokus forsvinner fra antropolog-bischoff til sosiale-bischoff. Utfordringen ligger vel i å klare å skape den sosiale antropolog-bischoffen. Det er vanskelig å være sosialt deltakende og i tillegg ta notater - kombinasjonen observatør og notatskriver fungerer betraktelig bedre. Og dessuten, hvordan i all verden skal man klare å notere alt man opplever som interessant? For min del har det vært en utfordring, og som oftest ender det slik det bruker å ende når jeg sitter med mer arbeid enn jeg klarer; Jeg blir apatisk og skriver ingenting. Eller, det er ikke helt riktig, jeg skriver det jeg husker når jeg kommer hjem, men i og med at jeg ikke har skribla ned noen ord mens ting foregikk så har jeg nok mistet massevis av verdifull data. Jeg leser i metodebøker at det er viktig å klare å skildre nøyaktig - å gjengi samtaler så riktig som mulig, å beskrive personer så detaljert som mulig, å dokumentere hendelsesforløp så rikt som mulig. Jeg spør; hvordan i all verden er det mulig å gjøre alt dette? Når alt kommer til alt så er jeg kun én person, med én penn og én bok, og det er jo en grense for hvor mye den ene personen kan skrive med den ene pennen i den ene boka. Av og til drømmer jeg at jeg kan sette virkeligheten på pause, slik at jeg kan ta meg tiden til å tegne, skrive, fortelle og skildre. Men det blir mangelfullt når jeg ikke kan reise til drømmeland og gjøre nettopp dette. Jeg noterer det jeg føler kan være relevant og viktig (til tross for alle rådene om å også skrive ned alt som ikke virker relevant og viktig, ettersom dette kan være avgjørende data når jeg får den nødvendige avstanden i ettertid), og hjemme på rommet mitt utdyper jeg notatene mine på laptopen min. Det er enklest for meg. De som er så heldige og har observert meg skrive vet at jeg holder pennen på en merkelig måte, en måte som er slitsom i lengden og som legge begrensninger på tempoet. På laptopen går ting unna, jeg klarer, og orker, å utdype mer enn for hånd.

Bildet av den tradisjonelle antropologen er en fyr i tropehjelm som sitter under en palme med notatboka si og skriver, mens de innfødte springer rundt og danser, går på jakt, ofrer til gudene og ruser seg på heftig narkotika. Jeg sitter på et rom med laptopen på fanget, drikker en boks cola, og bruker et genialt stykke software (Journler) til å skrive notatene mine, mens jeg hører stemmene til andre nordmenn i rommet ved siden av. Palmene er her, så vel som de innfødte, men jeg sitter ikke under palmen og skriver. Ei heller sover jeg i ei jordhytte ved siden av den lokale høvdingen. Jeg føler at jeg ikke gjør en god antropologisk jobb når jeg bruker laptopen, men så spør jeg meg selv: "Hvorfor skal ikke vi også ta ibruk avansert teknologi?". Det er jo vitterlig en gang slik at laptopen faktisk gjør det å ta notater enklere og mindre tidkrevende. Når man gjør feltarbeid i en hektisk storby, man bruker 4 timer av dagen på å sitte i stillestående trafikk, man kommer hjem 15 timer etter at man stod opp, og man har ikke spist noe særlig med mat iløpet av dagen... da er det godt å bruke en halvtime på å skrive notater på en datamaskin, fremfor å bruke tre-fire timer på å skrive tilsvarende for hånd. Når jeg tenker på det på denne måten skjønner jeg at følelsen av å ikke være antropologisk nok er fullstendig ubegrunnet. Likevel, følelsen kommer kriblende tilbake når jeg ser på alle de blanke sidene i notatbøkene jeg kjøpte før jeg kom til felten og fikk erfare hvor nyttig en laptop kan være i en slik situasjon.

Forøvrig så begynner magen min å nærme seg tilnærmet normal tilstand, jeg flyr ikke frem og tilbake mellom seng og klosett lenger. Jeg kjenner det rykker, men det går over. I morgen skal jeg tilbake til skolen for første gang etter behagelig, morsom og hyggelig samfunnsfagtime på mandag, og ungene venter i spenning på hva jeg har pønsket ut som straffemetode på dem (ettersom jeg er prinsippfast og ikke slår dem). Jeg tror jeg faller i retning av at jeg skal tvinge de som ikke oppfører seg til å synge sanger for hele klassa. Eller, det vil si; Er det mye prat så krever jeg 10 sekunder komplett stillhet... den som bryter stillheten skal straffes. Bråker de unødvendig mye etter den første runden, så blir den neste runden 20 sekunder, osv. Skal se at vi blir sittende stille i flere minutter etter hvert gitt. Også blir det morsomt å høre dem synge.


Tut.